Krøller

Helt siden jeg var ganske liten har jeg drømt om å ha krøllete hår. Det har alltid vært min bestemte mening at håret mitt egentlig er krøllete. Krøllete hår feilaktig født inn i en rett struktur. Entusiasmen håret oppviser hver gang det får mulighet til å krølle seg bekrefter dette. Min angst for frisører har satt sin naturlige begrensning på mulighetene for å leve ut krøllene mine. På lørdag fikk jeg imidlertid en mulighet for krøller jeg ikke kunne la gå fra meg. Andrea tilbød seg å gå til frisøren sammen med meg. Hun skulle klippes og jeg ville krølles. Tihi...Det var en uvanlig sympatisk frisørjente. Hun mente som meg at det var krøller inne i håret mitt. Etter å ha klippet (utrolig nok - akkurat som jeg ba om) BARE de slitte tuppene, fønte hun håret mitt - og det ble masse krøller! Med en dose hårlakk jeg ikke har sett maken til siden åtti-tallet varte de faktisk helt til jeg dusja kvelden dagen etter!