Visning

Det er så sprøtt å gå på visning! Der går man rundt i sokkelesten med en skokk fremmede mennesker mens man megetsigende åpner skapdører, banker i vegger og stiller megleren spørsmål om membraner og våtrommselementer - som om man visste hva det var.

Utstyrt med et, etterhvert nokså slitt, Bergenskart traver jeg rundt fra visning til visning. Det er gøy, og jeg blir kjent i alle kriker og kroker av byen. Problemet mitt er at jeg blir så emosjonelt knytta til alle leilighetene jeg ser på. Alle har et eller annet ved seg. En stilig peis, en kuul farge på dørkarmene, eller en liten hageflekk der en kan drikke kaffe på ettermiddagene om sommeren. Jeg ser for meg hvor fint livet mitt skal bli; Et støvfritt liv akkompagniert av klassisk musikk, med lukten av nybakt brød (Spelt!), urter i vinduet, en katt med hvite sokker og meg nynnende rundt i konstant harmoni og lykke. Kokebøker, bokklubbmedlemskap, artkivering og regulære besøk til tannlegen. Men så selvfølgelig, en eller annen besteborgelig bergenser byr over meg - og vips tilbake til en virkelighet der alt jeg eier er i "en eller annen kasse" hos mor og far, untatt det lille jeg klarte å bære med meg på toget - som er i en av de tre skuffene jeg har okkupert i Magnus Barfotsgate.

Ingen hast, heldigvis. Jeg har sommeren for meg, forsåvidt. Faren er at jeg kommer til å knekke sammen av sorgprosessen jeg må gjennom for hver gang jeg mister en ny leilighet (og et liv).