Oktoberoppdatering

hmm...nesten bare jobb. Og så er jeg nok egentlig litt flau for at jeg synes jobben min er så innmari kul. Redd det bare skal bli transhumanisme og science-fiction, liksom. Se her for eksempel:

Over the next 20 years synergies among converging NBIC technologies could allow such capabilities as:
- Direct human brain/machine connections, which would transform work in factories, vehicle control and even enable new sports and art forms;
- Computers and environmental sensors worn as part of everyday clothing, boosting personal awareness of health, potential hazards and even the location of desired local businesses;
- A more robust, healthy, energetic human body that will be easier to repair when necessary;
- Practically any structure will be made of tailored materials, able to adapt to changing situations and offer high energy efficiency while remaining environmentally friendly;
- Medical technologies and treatments for many physical and mental disabilities, perhaps completely eradicating some handicaps such as paralysis or blindness.
(http://www.wtec.org/ConvergingTechnologies/).

Sånt er det jeg sitter og koser meg med, da.

Ellers har det jo endelig blitt skikkelig deilig høst! Regn og blader og vind og sol og kalde fingrer rundt sykkelstyret. Jeg ble forresten stoppa av politiet en morgen for ikke å ha lykt på sykkelen. Jeg hadde hatt en, men den var falt i bakken et par dager før - og knust. Så jeg var altså på vei (litt i seineste laget) til jobb, uten lykt og akkurat på vei forbi en buss som stod på holdeplassen. Fram fra bak bussen kom en politimann, som vinka meg inn og med streng stemme spurte om jeg hadde lagt merke til at det var blitt mørkt om morgenene. Jeg sa spakt at det hadde jeg, og var allerede godt i gang med å fortelle om lykta som var knust, da et TV-kamera-team hoppa fram fra bak et hjørne: " vet du hvor mye det er i bot for å sykle uten lykt?". Jeg fikk vite at det var 900 kroner. "shit!". "Men dette er lykkedagen din", sa politimannen, "i dag deler vi ut lykter sammen med NAF - så i steden for en bot, FÅR du en ny lykt". Kamera-mannen kom helt opp i det morra-trøtte trynet mitt: "hva føler du nå, da?". "Jeg føler meg heldig" klarte jeg å mumle fram før jeg sykla videre. Ikke vet jeg hva de skal bruke opptaket til, men regner med at det skal kunne ha en slags avskrekkende effekt - man vil nødig bli assossiert med en sånn som meg, liksom.