Pretty Blue Planet

Pakkevaskeflyttfarvel

Med god vaskehjelp (mor kom flyvende opp på langkosten) ble den kalde leiligheten i det gule huset i Sommerfeldtsgate (eller var det Valdertranebergsgate* ?) gullende rein, og for min del historie.

Nå sitter jeg på Manglerud i en haug av ting som på en eller annen måte må komme seg ned i kasser og til Bergen. Foreløpig sitter jeg mest litt matt og ser på haugen som later til å ha vokst for hver gang jeg entrer rommet mitt. Jeg lærte i helga (av en terapaut in the making) at jeg tilhører mennesketypen "control-taking". Det vil vel vise seg i løpet av de nærmeste dagene hvorvidt det stemmer...











































* For noen uker siden skulle ei venninne sende meg et brev. Jeg fikk en e-post der det stod: "Kamilla, hvilke nummer i Valdertranebergsgate er det du bor i igjen?" Et kjapt søk i gule sider bekereftet min mistanke om at dette var en gate som kun eksisterer i hennes hode.

Ting som slutter II

Nostagien har forduftet som dugg for sola og idag våkna jeg med en følelse ikke ulik den jeg hadde da det var 1 uke igjen til sommerferien på barneskolen. På torsdag får jeg lov til å ta med smågodt for 10 kroner!

Queer Tango Polar

Man skulle kanskje tro at argentinsk tango var en av de aktivitetene her i verden der kjønnsrollene er mest definerte og rigide.

Han har mørke sko og bukser, hun har sko med høye heler og skjørt. Han fører henne bestemt men varsomt over gulvet. Hun følger oppmerksomt hans bevegelser, og fordi hun fanger opp og adlyder hans instruksjoner danser paret som om de var en enhet.

Ikke så i tangoklubben Tango Polar (som selvfølgelig reklamerer med at den er verdens nordligste, som alt annet i denne byen. Who cares!). Nordnorske kvinner er tøffe. Selv når de danser tango er det vanskelig å få de til å droppe fjellbuksa. Mennene her i nord, derimot, er så ymse. "Ymse" og lave. De maskuline mennene er det liksom ikke helt på samme måten her som (jeg innbiller meg at de er det) i Argentina. Det er liksom litt høyere snusfaktor her (både hos menn og kvinner). Men så er jo Tromsø en metropol. Både studenter og andre trekkes mot byen. I tangoklubben Polar er det derfor også jålete jenter og metrofile gutter som studerer visuell kommunikasjon eller sykepleie. Det er nerdete realfagsgutter og fnisete psykologistudiner. Det er også et sykelig sjalu lesbisk par - som nekter å danse med noen andre enn hverandre. Som i andre danseklubber i Norge er det i Tango Polar selvfølgelig mange flere jenter enn gutter. De gamle traverne blant jentene har derfor for lengst lært seg å føre. Mange av de beste førerne i klubben er jenter, og mange av jentene foretrekker å føre fremfor å bli ført. Mange av de andre jentene (som ikke fører) foretrekker å bli ført av flinke jenter fremfor av "ymse" og lave gutter. I går så jeg dessuten en metrofil studentgutt og en realfagsnerdsgutt tulle-danse med hverandre. Lenge.

Jeg har forsøkt, etter de siste dagers post-åttende mars'ke debatt om queer teori, å forstå hvordan man kan påstå at biologisk kjønn ikke eksisterer. At kjønn kun er en sosial konstruksjon. At det finnes 8, eller kanskje 12 kjønn. Jeg sliter fremdeles, men etter en kveld på Tango Polar står det kanskje i hvert fall litt klarere for meg. Kanskje på tide å slutte å markedsføre seg som ”verdens nordligste”, og heller skifte navn til: Queer Tango Polar?

Ting som slutter

Jeg liker ikke at ting tar slutt.

Nå er det under 2 uker til jeg forlater Tromsø og jeg kjenner at alle bremsene er på. Jeg har vært her i 14 mnd.




Plutselig får jeg behov for å gjøre dette:

Ting som er fint i Tromsø:
- Biblioteket
- kveldssol på Tromsdalstind
- kyllingkarri-suppe på Le Mirage
- Lavvo'n i Tromsdalen
- Verdensteateret
- Utsikten fra Fjellheisen
- SATS-corepuls lørdag morgen
- Lunsj-kantina i forskningsparken (spes salat buffeen)
- Prestvannet (selv om det ikke på langt nær er Østensjøvannet!!)
- lysløypa fra Slettelva til Kvaløysletta
- kinosetene på Focus
- kaker på Aunegården (men kaffen er grusom!)
- Filmfestivalen
- nordlys (det er jo ikke bare i Tromsø, da)
- "Steike godt"-brød med oliven og soltørkede tomater
- gåavstander

Gamle trakter

Jeg har fått kommentarer på at jeg skriver for mye om været i bloggen min. Og dette er FØR jeg flytter til Bergen. For ikke å gå tom for krutt før krigen vil bloggen derfor en tid framover være kjemisk renska for vær. For de av dere som har satt pris på værrapportene lover jeg å komme sterkere tilbake med mer ekstremvær i mai.

I går var jeg på gamle trakter. Jeg var invitert til NLH (jeg klarer ikke å venne meg til det pompøse Universitet for Miljø og Biovitenskap, og påberoper meg retten til å bruke det gamle og langt med sympatiske Norges Lasndbrukshøgskole). Vi var noen tidligere studenter som var invitert for å fortelle nåværende studenter om jobbene våre, og åssen vi har fått brukt for det vi lærte på Ås når vi kom ut i arbeidslivet. Det var en pussig opplevelse. Det er jo ikke så lenge sida jeg ble uteksaminert, men studietida kjennes innmari fjern. Jeg har bare vært tilbake én gang, og det var bare et par måneder etter at jeg var ferdig. Det pussige er jo at alt er likt. De samme gamle professorene tusler rundt i gangene og dama i kantina bruker frendeles like lang tid på å regne ut prisen på en kanelbolle og en kopp kaffe. Jeg synes det var hyggelig, men det at jeg bomma med 27 minutter på avgangstida for toget fra Oslo S sier vel det meste om hvor fjernt denne tida er for meg.